Det var en gang to elskede som elsket hverandre. De elsket hverandre høyere enn noe annet, de var veldig like, hadde samme bakgrunn
og kom fra den samme familien. Ikke å forstå at de var i nær slekt, men de hadde fått samme type oppdragelse, begge elsket å ha det gøy, leke
den samme leken som alle unger leker, helt uten tanke på konsekvenser, i det hele tatt en herlig bekymringsløs tilværelse.
Så tok de et valg, de ville begge gå gjennom veggen av ild. De ville begge gi all sin hjelp og støtte til alle de som hadde gått før dem.
Gått før dem for å erfare alt som er. Den ene het Lys, den andre het Mørke. Som kjent kan ingen av dem eksistere uten hverandre. De var som skapt for hverandre, og de var glade og lykkelige for hva de hadde vært
med å skape. De var ingen selvstendige sjeler, men de hadde alikevel en form for identitet, et slags åndsvesen. Med veldig klare rammer for deres
eget virkeområde. Man kan gjerne kalle det for skaperkraften og
livskraften, hvor den en er skaper, og den andre utvikler bevisstheten og livet. Etter hvert som menneskene fikk en forstålse for at det var noe mer
enn bare dette livet, måtte de også ta på seg en annen jobb.
Mørket tok på seg forførerrollen, og som den som er skyld i alt hva mennesker selv vil ta ansvar for. Men også den som er pådriveren den
ærgjerrige, den som vil ha det bedre, den som ikke er fornøyd med hvordan en har det. Den som vil ekspandere, utvikle seg, erobre nytt land.
På en måte som menneskene aldri før har sett, er mørket den kraften som er "skaperkraften"i et hvert menneskes liv etter at det er skapt. Samtidig er mørket er mørket den kraften som altid tar på seg skylden, som uten å mukke bærer løgnene, alle bedragene, alle selvbedragene på sin rygg. Mørket er også den man kan gå til om man ønsker å nyte ting, ønsker å gjøre ting man føler ikke tåler å bli stilt i lyset. [b]Mørket er og oppfører seg som den beste vennen vi kan ha her, i et liv på jorden.[/b]En vi altid kan stole på og kan gå til, med hva vi vil, en vi kan dele alle våre bekymringer med, en vi kan fortelle om våre innerste drømmer, og mørkeste hemmeligheter. En som aldri ville finne på å dømme eller fordømme oss, men som tvert i mot vil oppfordre oss til å realisere drømmene, prøve nye ting, virkeliggjøre våre fantasier, gi oss selv alle de opplevelsene vi om mulig kan. Med andre ord en som aldri vil prøve å begrense oss, men tvert i mot alltid vil være der for å støtte oss. Og det fineste av alt, selv om mange av oss har trodd det, inkluderet meg selv…. Så kan ikke mørket tenke selv.
Mørket er en del av skaperverket, vår skapelse, mørket er hva vi skaper det til å være…..
Jeg synes det er på tide, ja ikke bare at vi omfavner mørket, vårt eget mørke. Og at vi i tillegg til at vi omfavner det, virkelig takker det, takker det for at det har gjort det mulig for deg å komme dit du er i dag, at du virkelig begynner å elske dette mørket, mørket i deg selv, din egen skapelse.
Dette fordi at skal du noengang komme videre, må du slutte å fordømme deg selv. For det er hva du gjør, når du fordømmer deg selv. For det er hva du gjør når du fordømmer mørket, når du dytter ansvaretfor alt du synes er "ubehagelig, ekkelt, stygt, ondt, skittent, rått", du er enkelt og greit ikke i stand til å leve med din egen jævelskap. Du vil rett og slett ikke ta ansvar for dine egne handlinger. Du er en feig jævel, istedenfor enstolt jævel, og dette kan jeg si deg fordi jeg også er et menneske. Fordi jeg heller ikke har villet ta ansvar for mitt eget liv, og alt som er omkring meg Fordi jeg som de aller fleste andre mennesker, ikke har villet ta ansvar for min egen guddommelighet, min egen skapelse, hvorfor!!!!!!!!!
Jo fordi det har vært utrolig behagelig å leve i den komfortable virkeligheten, hvor jeg har kunnet legge ansvaret på mitt eget liv på alle andre, en tøff barndom, missruk på den ene og andre måten, ingen som forsto meg, hvor jeg har gått rundt å skyldt på karma, tidligere liv, gått rundt å trodd på at jeg var her på jorden for å lære noe, for å bli bedre, enn hva jeg var i mitt forrige liv, som igjen har skylden for hva som har hendt, og hender meg i dette livet.
Fy faen for noe sprøyt, jeg har pinadø gått rundt å lagt skylden på alt som går galt her i livet, for noe jeg har gjort før. At det går an å bli så jævla dum. Sakk om ansvarsunvikelse, og konfliktunvikelse. At det går an å produser alle mulige slags unskyldninger for å slippe å leve her å nå. Slippe å unngå kompromisser… Stå opp for meg selv……
Det er jo helt sykt, om det hadde vært noen himmel jeg skulle til etter jeg døde, så hadde jeg aldri tatt meg inn. Jeg skulle jo istedet for vært tvangsinnlagt på ett eller annet sjelig mentalsykehus etter dette livet på jorden. Jeg har jo levd dette livet som de fleste andre mennesker, i total uansvarlighet og overhodet ikke villig til å ta ansvar for min egen skapelse.
Takket min egen forvrengte oppfattning av lyset.
Og lyset har virkelig støttet meg det også, ved å føre meg bak lyset.
I mitt tilfelle kan jeg jo skylde på Kirkene av i dag, som liksom skal være en representant for det guddommelige, har bare vært et forvrengt talerør for den ene delen, moderenergien, men overbeskyttende istedenfor beskyttende, medlidende istedenfor medfølende. Som hele tiden har fortalt meg at det ikke er min feil, med en sinnsyk dikke, dikke, dikk holdning til meg, (det er dette mørket utenfor deg sin skyld).
Fordi hun alltid har villet skjerme meg fra virkeligheten, skjerme meg fra mitt eget mørke. Skjermet meg fra hva jeg i virkeligheten er. Og hva er det….
JEG ER
JEG ER OGSÅ GUD
JEG ER ALT SOM ER
Jeg vil aldri mer legge skylde på mørket for noe som helst, fordi jeg da vet at jeg da også fordømmer meg selv.
Jeg vil fra nå av ære mest mulig autentisk, og ekte i alt jeg foretar meg. Fordi jeg vet, at til syvende er jeg kun ansvarlig for mine egne handlinger, og at uansett hva andre sier så vil jeg aldri være ansvarlig for noe annet enn meg selv.
Jeg eier kun mitt eget, og ingen andre sitt.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
